Krevende arbeid og løping i hamsterhjulet, i tillegg til hjemmekontor, minimalt med sosialisering og en usikker fremtid. Fytti, så vanskelig det er å prestere på jobb dag etter dag, uke etter uke. Likevel er dette noe mange av oss forventer av seg selv.

Press fører ofte til negative tanker om alt vi ikke har fått gjort, og alt vi burde ha gjort bedre. Jobben er en viktig arena vi er stolte over å lykkes på, så når vi ikke gjør jobben vår bra nok, er det ikke uvanlig å kjenne på skyldfølelse og dårlig samvittighet.

Dårlig samvittighet er ikke nødvendigvis negativt, hvis det resulterer i at noe aktivt gjøres for å bedre situasjonen. Er følelsen for sterk og vedvarer over tid derimot, kan det være veldig usunt for både den det gjelder og omgivelsene.

La oss se på et scenario

En ansatt har en dårlig periode, noe som skjer oss alle. Personen kjenner på lite motivasjon og underpresterer over tid, noe som igjen fører til enda dårligere motivasjon. Prokrastinering blir en daglig rutine, hodet er et annet sted og det hele kjennes ut som en ond spiral det er tungt å komme ut av.

Hva hadde vært det beste for den enkelte og for selskapet?

  1. Den ansatte kjenner på dårlig samvittighet. Skyldfølelsen tynger, så for å redde ansikt kommer personen opp med rasjonaliseringer og bortforklaringer for seg selv og andre, skjuler de manglende resultatene så godt som mulig og fortsetter ellers i det samme negative sporet.
  1. Den ansatte kjenner på dårlig samvittighet. Skyldfølelsen tynger, så personen går til sin nærmeste leder og sier «Jeg sliter med motivasjonen for tiden og resultatene mine er langt unna det jeg ønsker. Hva bør jeg gjøre?»

Alle vil møte lignende situasjoner som den ovenfor, både hos seg selv og for noen i teamet. Og jeg vil tro de aller fleste er enig i at forslag nr. 2 er den beste løsningen for alle parter. Så hvorfor er det så vanskelig å være åpen med de rundt oss om at vi sliter med motivasjonen på jobb, eller presterer dårlig?

Kort fortalt fordi det er dritskummelt.

Det rokker ved noe langt inne i oss å skulle innrømme at vi ikke lever opp til våre egne og andres forventninger. Det kan oppleves som en skam, og det ligger i skammens natur at vi ønsker å skjule det vi skammer oss over.

Jeg har tidligere skrevet om «imposter syndromet» og tilbakemeldingene på artikkelen viser at denne frykten for å skulle bli avslørt på jobb er veldig utbredt.

Ønsker du å motta én epost i måneden med artikler som denne?

Hva kan du gjøre om du kjenner på en slik skyldfølelse?

For det første kan du betrygge deg med at det er helt normalt. I en lang karriere med jobb fem dager i uken kommer vi alle til å ha dårlige dager, uker, måneder og ja, kanskje til og med dårlige år.

Prøv å kjenn etter hva det er som er den faktiske årsaken. Er det noen av arbeidsoppgavene du misliker og som trekker hele jobben ned? Er det ditt forhold til kollegaene? Er det noe i privatlivet ditt som tar opp for mye kapasitet? Er du på feil sted, eller er det noe helt annet? Det er bare du som kan finne ut av dette, og det krever at du er ærlig med deg selv.

Og ærlighet er et gjennomgangstema for å få det bedre. Når du vet hvor skoen trykker, er det neste å være åpen om det. Det å dele din opplevelse vil med all sannsynlighet ikke føre til at du dømmes eller blir sett ned på – tvert imot vil du bli møtt med takknemlighet og sett på som modig. Skulle du mot formodning bli møtt med kritikk, kan du være sikker på at det finnes andre steder som er bedre for deg.

Vi mennesker har en tendens til å tro at vi får mer oppmerksomhet enn det som er tilfellet og at andre ser hvordan vi har det inni oss, i psykologien kalt «the spotlight effect» og «the illusion of transparancy». I virkeligheten er de aller fleste mer enn nok opptatt av seg selv og har vanskelig for å forstå hvordan de rundt seg faktisk har det – om de ikke åpner opp om det.

Ønsker du å bli tryggere og modigere i din rolle? Nå kan du bli med på den kostnadsfrie digitale workshopen “Redd for å bli avslørt?”

Hva kan du gjøre for dine medarbeidere?

Det viktigste du kan gjøre for at dine medarbeidere skal unngå å kjenne på negativ skyldfølelse er å være der for dem.

Gjør ditt beste for å bygge en kultur med åpenhet og psykologisk trygghet, som er vist å være det aller viktigste for høyt presterende team. Det høres kanskje lettere sagt ut enn gjort, men en god start er å praktisere noen av de første ni av Dale Carnegies 30 tilnærminger for relasjoner, samarbeid og lederskap:

  • Kritiser ikke, døm ikke, klag ikke
  • Gi ærlig og oppriktig ros
  • Vær oppriktig interessert i andre mennesker
  • Vær en god lytter. Oppmuntre andre til å snakke om seg selv

Ved å bygge sterke relasjoner, vil det over tid skapes tillit i teamet, som igjen fører til psykologisk trygghet.

På den måten vil det være lettere for den enkelte å kunne ta opp ting som oppleves utfordrende.

Når den nødvendige samtale så tas for å finne en løsning, er det viktig å møte personen med forståelse, ikke fordømmelse. Fra tilnærmingene til Dale Carnegie om lederskap:

  • Vis at du setter pris på personen
  • Fortell om dine egne feilgrep
  • Still spørsmål i stedet for å gi direkte ordre
  • Vær oppmuntrende – få feilen til å virke lett å rette opp

I mange tilfeller er det å lytte og vise forståelse nok til at personen selv tar grep om sin egen situasjon – og da kan det være lurt å huske Dale Carnegies 27ende tilnærming: Ros alle fremskritt, store som små.

– Ellen Breiby

Du kan laste ned alle Dale Carnegies 30 tilnærminger for relasjoner, samarbeid og lederskap her.

Categories: Stresshåndtering